Denne artikkelen stod som kronikk i Klassekampen 3. mars 2019, underskrive av sekretær i Industriaksjonen, Atle Rostad og leiar av Naturvernforbunde i Orklaregionen, Mads Løkeland.
Det er ikkje ein kronikk frå Kabelaksjonen, men uttrykker i hovudsak dei same synspunkta.

 

Norge må satse på høyteknologisk, klimavennlig industri – ikke bli en råvareeksportør på bekostning av norsk natur

Hvordan vi nyttiggjør oss Norges største naturlige fortrinn – vannkrafta – er helt avgjørende for hvilken type samfunn vi ønsker å bygge. Striden rundt nye utenlandskabler gjenspeiler sterke motstridende interesser. Samtidig har NVE lansert forslag til nasjonal ramme for vindkraft, og blir sentralt, både for hvor mye norsk natur som blir bygget ned for eksport av energi, og som press for flere utenlandskabler. Vi går både mot et kommune- og fylkestingsvalg og en høringsfrist for NVEs vindplan. Det blir viktig hvordan partiene stiller seg, når det gjelder NVEs vindkraftplan, men det er også behov for å gi utenlandskablene en sentral plass i valgkampen.

Det er ikke likegyldig hvorvidt vi bruker vannkraft til helhetlig industriutvikling og grønn omstilling innen transport, bygg og landbruk – eller om vi i stedet velger å selge den ut av landet som en råvare. Det siste gir store ekstrainntekter til eiersida i kraftbransjen. Det vil i så fall skje på bekostning av både norsk industri, norske naturverdier og norske forbrukere.

Hasard med store verdier

Gjennom industriell bruk av kortreist kraft kan verdien mangedobles. Slik skaper vi høyproduktive distriktsarbeidsplasser som driver den teknologiske utviklingen videre inn i framtida. Den norske kraftforedlende industrien har lave klimagassutslipp. Utflagging til utlandet medfører dermed økte utslipp i stor skala. Behovet for en solid og bærekraftig landbasert industri blir heller ikke mindre ettersom sysselsettingen i olja etter hvert vil avta 

Et velregulert kraftregime har tjent oss vel gjennom billig kraft og balansert industriell utvikling i mer enn 100 år. Problemet ligger i den politisk styrte avviklingen av dette regimet gjennom energiloven, og gjennom konsesjoner til stadig nye utenlandskabler og senest i 2018 gjennom den forhastede og hasardiøse tilslutningen til EUs energibyrå Acer. En næringsnøytral tankegang om et fritt kraftmarked har fått legge premissene. Utenlandskablene løfter markedstenkningen til sin ytterste konsekvens; et gigantisk felleseuropeisk kraftmarked.

Jo friere flyt av kraft vi legger til rette for (eller påtvinges) mellom Norge og kontinentet, desto mer vil markedsprisen på kraft i Norge nærme seg et høyere europeisk nivå.

Effekten lar ikke vente på seg, slik vi så det gjennom 2018. Overføringskapasiteten er allerede stor nok til at prisene i Norge følger svingningene, om ikke enda nivået, i EU. Paradoksalt nok var det kull- og CO2-prisene i EU som stod for mye av økningen. I første omgang sendes regninga til forbrukerne. På lengre sikt vil kablene svekke industriens forhandlingsstyrke og presse innkjøpsprisen på kraft i været.

Balansekraft og naturmangfold

Advarslene mot flere kabler kommer også fra miljøbevegelsen. Ideen om norske vassdrag som leverandør av balansekraft til EUs sol- og vindenergi betinger sterk effektkjøring i kraftverkene, med raske skift i vannstanden i magasinene når prisene i EU varierer. Den kraftkrevende industrien avtar derimot strøm jevnt døgnet rundt, og skåner derfor artsmangfoldet i vassdragene. 

Oppsvinget i vindkraftprosjekter – i takt med utsiktene til stadig stigende kraftpriser – har opprørt både miljøvernere, turistnæringen og lokale beboere. Tusentalls monsterturbiner på opptil 250 meter vil rasere store deler av det norske kyst- og kulturlandskapet slik vi kjenner det. Oppstillingsplasser og veianlegg drenerer myr og stykker opp arealet. Slik trues det biologiske mangfoldet også av investeringsboomen innen vindkraft. Utbygging av enda flere kraftlinjer vil presse seg fram, med ytterligere rasering av natur – det hele for å lede stadig mer kraft gjennom eksportkablene. 

Paradoksalt eies stadig flere vindkraftverk av utenlandske investorfond. Samtidig med at gigantiske vindturbiner møter stadig større motstand også i EU, bygger vi i Norge det innbyggerne i flere land selv har sagt nei til. Vindkraftanlegget på Smøla produserer mer på et halvt år enn det som er installert i hele Sveits. Det er forstemmende at vi tillater rasering av norsk natur for at internasjonale spekulanter, ikke minst sveitsiske, skal tjene mer penger. Statkraft har trukket seg ut av vindkraft på land, og direktør Bysveen argumenterer slik: «Vi bygger ikke ut norsk natur for eksport». 

Var ikke dette i essens hva fremsynte norske politikere satte en stopper for tidlig på 1900-tallet, gjennom konsesjonslover og utstrakt regulering?

Bredt interessefellesskap mot flere kabler

I motsetning til den tradisjonelle forestillingen om at miljøvern og industri står i et motsetningsforhold til hverandre, ser vi nå konturene av et potensielt epokegjørende interessefellesskap. Uansvarlige ambisjoner innen kraftbransjen kolliderer frontalt med både industri- og miljøhensyn.

Industriaksjonen må leses inn i dette bildet. Denne nystartede og raskt voksende grasrotbevegelsen vil aldri akseptere at selve grunnlaget for langsiktig industriell tenkning settes på spill av illusoriske målsetninger om Norge som et grønt batteri for Europa, eller som et potensielt slaktoffer for kraftbransjens økonomiske særinteresser.

Store deler av klima- og miljøvernbevegelsen har havnet på nøyaktig samme konklusjon, og vil aldri kunne akseptere verken en rasering av naturmangfoldet eller at grunnlaget for utslippsfri industri – en forutsetning for et grønt industrielt skifte – settes på spill.

 

Talen fra begge leire er svært klar og tydelig: ingen flere utenlandskabler!

Atle Forfang Rostad, styresekretær for Industriaksjonen

Mads Løkeland, leder av Naturvernforbundet i Orklaregionen